”Klokka er tre du må stå opp!!”
Mamma står i soveromsdøren og drar meg ut av en merksnodig drøm. Jeg klarer å fomle meg gjennom soverommet mellom bukser, gensere, kofferter og plastposer.
-Når drar vi, mamma? . Mamma ser oppgitt bort på meg.
-Klokka tre!
Jeg kikker bort på klokka og konstaterer at klokka er to på tre, stresset er i gang!
Etter å ha fått gjort unna det siste rest av pakking stresser jeg ut i bilen. Der venter en overstresset mor og en som vanlig helt rolig far. Vi forlater Ilseng ti på halv fire. Det er et halvt år til jeg kommer tilbake. Heldigvis har mamma smørt snitter og kokt kaffe, så da går det greit.
Ved siden av meg ligger hunden Mirjam og ser trøtt bort på meg når jeg klapper henne. Hun er stup trøtt, men prøver å holde seg våken. Selv har jeg overraskende lite nerver. Jeg gruer meg ikke, men gleder meg heller ikke særlig. Litt spent er jeg, men egentlig føler jeg ingen ting. Jeg konstaterer at jeg drar til Madagaskar og det funker greit.
16 timer senere:
Etter en endeløs flytur, kommer vi endelig fram til Antananarivo i Madagaskar. Vi blir hentet av kontaktpersonen vår Elisoa, og noen andre folk fra ungdomshjemmet vi skal bo på. Det er mørkt og jeg klarer ikke å se så mye, men av det lille jeg kan se skjønner jeg at absolutt alt er annerledes fra Norge. Ingenting er det samme, jeg liker det. La eventyret begynne!
Byen er fantastisk, men fattig. Det er en liten bismak i nytelsen når man vet at folk rundt deg ikke har stort mer enn til akkurat å klare seg. Samtidig er en av de beste måtene å hjelpe folk ut av fattigdom nettopp det å spise ute, kjøpe det de selger og benytte seg av lokal transport (noe som innebærer løpetaxi, poussepousse). Dersom man bare gir penger trur jeg det lett kan skape et avhengighetsforhold. Uansett skal det bli moro å starte opp med språkkurs på mandag og komme litt i gang:)
