Hvem er fattig?

Hvor mange ganger har du ikke hørt om de fattige i Afrika som lider. De har bare så vidt råd til mat, de bor i primitive jordhytter, er overtroiske og samfunnene deres er underutviklede. De trenger hjelp. Hjelp fra oss rike. Vi som vet hvordan man utvikler gode stabile samfunn. Vi som kan alt om penger, kunnskap, utdannelse og frihet. Vi må ta ansvar og hjelpe dem ut av problemene slik at de kan få mulighet til å leve som oss, i velstand.

Forige uke var vi i en landsby med navn Andamoty, nord for Mahajanga. Folka i landsbyen bodde i etter norsk standard, primitive strå- og jordhytter. Ved første øyekast er det lett å tenke at det er synd på folka der. En er så vandt til å tenke at de trenger hjelp.

Men dersom en ser nøyere etter ser man mennesker som smiler og ler. Mennesker som har tid til hverandre. Mennesker som ikke lar tidspunkter og klokkeslett bli viktigere enn de rundt seg. Mennesker som slipper alt de har og kommer løpende dersom noen har mistet sine nærmeste. Mennesker som ikke lar jaget etter penger, karriere og anerkjennelse komme foran menneskelige relasjoner. Mennesker som tar seg tid til å sette seg ned å prate og bry seg.   

I Norge er ensomhet, depresjoner og høye selvmordsrater et økende problem. Vi er rike på penger, valgmuligheter og frihet. Men vi er fattige på nærhet, felleskap og tid. Vi har latt jaget etter rikdom, anerkjennelse og prestasjoner bli viktigere enn de rundt oss. Individualisme og uavhengighet har blitt viktigere en at vi er avhengige av og trenger hverandre.

Jeg sier ikke at alt i Afrika bare er idyll. Fattigdom og sult er aldri bra, og de trenger for all del hjelp. Men vi må skjønne at på noen områder er det vi i vesten som er fattige. At vi også trenger hjelp. Når skal vi innse at afrikanere har noe å gi oss. Noe å lære oss. Noe å være stolte av. På mange områder er deres samfunn langt mer velfungerende og utviklede enn våre. Det trenger de å få høre, alt for ofte blir det fortalt at de er underutviklede og må ta etter vestlig kultur.


Nå. Det var dagens lille formaning. Her kommer noen bilder fra turneen til Andamoty.

Trangt om plassen. På det meste 80 elever i ett klasserom.

Mirana og Jocelyn. To nyutdannede sykepleiere som skal bo i Andamoty og drive sykestua i tre år framover. 

Mens vi jobba kom de plutselig en skåkk med unger som bare sto og så på uten å si no. Er ikke hver dag man ser "vazaha" .

Landsbymøte med mottagelse av de nye sykepleierne 

Den muslimske landsbylederen ønsker oss velkommen

Sykestua. Da vi kom dit hadde det ikke vært sykepleiere der på et år. Så etterspørselen var stor.

Cupfinale!!

Her om dagen dro jeg på fotballkamp med Koto, en av de ansatte i Shallom, og vennen hans Osman. Det skulle dreie seg om en ikke  hvilken som helst fotballkamp. Det var nemlig klart for finale i den gassiske cupen mellom Air Madagaskar og Japan Motors. Vi møtte opp to timer før start for å få gode plasser. I og med at kampen ikke startet før tjue minutter etter planlagt tid, ble det litt mye venting. Kampen i seg selv var ikke det helt store. Men stemningen var god og været perfekt. Da fikk det heller gå at jeg ble nokså gjennombrent. Etter full tid sto det 0-0. Dermed var det klart for ekstraomganger. I det 100. minutt ble det endelig avgjort da Air Madagascar scoret på et vakkert langskudd. Etter fire timer på stadion i stekende sol var jeg smått dehydrert og i tillegg var huden passe tomat. Allikevel var det en fin opplevelse. Er tross alt ikke hver dag man er på en gassisk cupfinale.