Krokokopter og båttur!

I midten av februar dro vi på misjonærmøte i Antsirabe. På vegen dit fikk vi sitte på med et helikopter. Dermed ble en ti-timers biltur omgjort til en to-timers helikoptertur. Helikopteret tilhørte det sveitsiske selskapet Helimission, som driver utleie av helikopter til misjons- og hjelpeorganisasjoner som jobber i bushen. En fantastisk opplevelse å få se den gassiske villmarka i fugleperspektiv. 

Tisse- og bleieskiftepause midt på en fjelltopp i ødemarka

Den sveitsiske piloten Beat

Mahajanga!

Det ble også en tur til hovedstaden, og tid for litt sightseeing og turistliv, hvilket innebar tur til dronningpalasset,spising av krokodillekjøtt på krokofarm og afrikansk Champions League-kamp (hvor ballguttene tilfelidgvis var kledd i Furnes-fotballdrakter)

Ellers har det vært to turer med båten. En todagers-tur til Boena Ranta, som var den aller første landsbyen vi besøkte. Spennende å komme tilbake og se hvor fint sykehuset hadde blitt etter at vi pusset opp. Også veldig merkelig å kjenne på seg selv hvor mer vant man har blitt til alt. Forige gang var alt så ukjent, rart og merkelig. Nå er man plutselig blitt så vant til alt.

En uke senere var det klart for en ordentlig langtur, tolvdagers-tur til Ampisipility og Ambalahonko. Av de stedene jeg har vært på Madagaskar til nå, er nok dette det fineste. Vi befant oss ikke langt fra turistøya Nosy Be. Vannet var krystallklart, sola skinte og alt var bare sykt fint. Ikke rart at det var mange turister i området. På veg hjem dro vi innom et fem-stjerners hotel midt i bushen. Hotellet hadde egen flyplass og eneste måte å komme seg dit på, med mindre man hadde båt, var med fly.
På grunn av lite bensin måtte vi vende snuta hjemover tre dager før planlagt. Litt surt, men samtidig godt å få helga hjemme og sove i myke og tørre senger. En veldig fin turne. Til forskjell fra tidligere klarer jeg å slappe av litt mer av og nyte det jeg opplevde. Før har det ofte blitt så mange inntrykk og opplevelser å fordøye at man blir veldig sliten. Deilig å kjenne at man blir litt herdet etter hvert:)
Dessverre gadd jeg ikke å ta noen bilder (har blitt litt lei av å gå rundt med kameraet hele tida). Heldigvis var Marie og Synnøve på turen, så dersom dere vil se bilder og lese mer kan jeg anbefale bloggene deres;)

Marie: http://marie-sn.blogspot.com/
Synnøve:http://synnovepaamadagaskar.blogspot.com/

Hvem er fattig?

Hvor mange ganger har du ikke hørt om de fattige i Afrika som lider. De har bare så vidt råd til mat, de bor i primitive jordhytter, er overtroiske og samfunnene deres er underutviklede. De trenger hjelp. Hjelp fra oss rike. Vi som vet hvordan man utvikler gode stabile samfunn. Vi som kan alt om penger, kunnskap, utdannelse og frihet. Vi må ta ansvar og hjelpe dem ut av problemene slik at de kan få mulighet til å leve som oss, i velstand.

Forige uke var vi i en landsby med navn Andamoty, nord for Mahajanga. Folka i landsbyen bodde i etter norsk standard, primitive strå- og jordhytter. Ved første øyekast er det lett å tenke at det er synd på folka der. En er så vandt til å tenke at de trenger hjelp.

Men dersom en ser nøyere etter ser man mennesker som smiler og ler. Mennesker som har tid til hverandre. Mennesker som ikke lar tidspunkter og klokkeslett bli viktigere enn de rundt seg. Mennesker som slipper alt de har og kommer løpende dersom noen har mistet sine nærmeste. Mennesker som ikke lar jaget etter penger, karriere og anerkjennelse komme foran menneskelige relasjoner. Mennesker som tar seg tid til å sette seg ned å prate og bry seg.   

I Norge er ensomhet, depresjoner og høye selvmordsrater et økende problem. Vi er rike på penger, valgmuligheter og frihet. Men vi er fattige på nærhet, felleskap og tid. Vi har latt jaget etter rikdom, anerkjennelse og prestasjoner bli viktigere enn de rundt oss. Individualisme og uavhengighet har blitt viktigere en at vi er avhengige av og trenger hverandre.

Jeg sier ikke at alt i Afrika bare er idyll. Fattigdom og sult er aldri bra, og de trenger for all del hjelp. Men vi må skjønne at på noen områder er det vi i vesten som er fattige. At vi også trenger hjelp. Når skal vi innse at afrikanere har noe å gi oss. Noe å lære oss. Noe å være stolte av. På mange områder er deres samfunn langt mer velfungerende og utviklede enn våre. Det trenger de å få høre, alt for ofte blir det fortalt at de er underutviklede og må ta etter vestlig kultur.


Nå. Det var dagens lille formaning. Her kommer noen bilder fra turneen til Andamoty.

Trangt om plassen. På det meste 80 elever i ett klasserom.

Mirana og Jocelyn. To nyutdannede sykepleiere som skal bo i Andamoty og drive sykestua i tre år framover. 

Mens vi jobba kom de plutselig en skåkk med unger som bare sto og så på uten å si no. Er ikke hver dag man ser "vazaha" .

Landsbymøte med mottagelse av de nye sykepleierne 

Den muslimske landsbylederen ønsker oss velkommen

Sykestua. Da vi kom dit hadde det ikke vært sykepleiere der på et år. Så etterspørselen var stor.

Cupfinale!!

Her om dagen dro jeg på fotballkamp med Koto, en av de ansatte i Shallom, og vennen hans Osman. Det skulle dreie seg om en ikke  hvilken som helst fotballkamp. Det var nemlig klart for finale i den gassiske cupen mellom Air Madagaskar og Japan Motors. Vi møtte opp to timer før start for å få gode plasser. I og med at kampen ikke startet før tjue minutter etter planlagt tid, ble det litt mye venting. Kampen i seg selv var ikke det helt store. Men stemningen var god og været perfekt. Da fikk det heller gå at jeg ble nokså gjennombrent. Etter full tid sto det 0-0. Dermed var det klart for ekstraomganger. I det 100. minutt ble det endelig avgjort da Air Madagascar scoret på et vakkert langskudd. Etter fire timer på stadion i stekende sol var jeg smått dehydrert og i tillegg var huden passe tomat. Allikevel var det en fin opplevelse. Er tross alt ikke hver dag man er på en gassisk cupfinale.

Soalala, Baly og magesjuke

Den siste måneden har nettet her på Shalom vært nede. Nå er det derimot på igjen og jeg benytter annledningen med å komme med en aldri så lite oppdateringsinnlegg, nok en gang.

Den store begivenheten i januar var turen til landsbyene Soalala og Baly. 

Torsdag morgen fikk vi beskjed om å pakke, vaske og gjøre oss klar til båttur klokken 18.00 samme dag. Tre timer forsinket forlot endelig Shalombåten havna i Mahajanga med kurs sørover, til Soalala. Etter kveldsmat rigget jeg meg til med liggeunderlag og sovepose før jeg sovnet inn under den stjerneklare himmelen. Etter en herlig seilass i sol og varm bris var vi fremme i Baly-bukta klokka fem neste dag. De neste fem dagene gjorde vi to skoler klare til skolestart, en i Baly og en i Soalala. Vi fikset pulter, malte vegger, ryddet osv. Dessverre fikk jeg ikke bidratt med så mye da jeg i et svakt øyeblikk presterte å hive i meg store mengder av en lite kvalitetssikret mangosalat. Denne gikk rett til angrep på magesekken og satte meg ut med feber og magasjuke. Det var utrolig kjipt, men samtidig ga deg meg en mulighet til å erfare en ny side ved gassisk kultur. Når noen er syke eller nedfor lar man dem ikke bare ligge for seg selv. Stadig kom det folk ned i lugaren og spurte hvordan det gikk og kom med oppmuntringer. Selv om det var litt slitsomt å skulle forstå hva de spurte om på gassisk når jeg lå der med feber og hodepine var det utrolig koselig å vite at de brydde seg og ville hjelpe. Nettopp det er noe jeg liker ved gassisk kultur, nemlig fellesskapet. Folk tar så godt vare på hverandre og bryr seg. Etter to dager var jeg allerede frisk igjen og kunne bli med å jobbe den siste dagen. Stas!

Torsdag morgen satte vi kursen hjem mot Mahajanga. Selv om jeg hadde vært syk, sliten og var nokså lei av ikke å forstå gassisk hadde turen vært en fin opplevelse jeg aldri ville ha gått glipp av. På veg hjem til Mahajanga svømte delfiner omslørt av lysende morrild opp forran båten og ønsket oss velkommen hjem. En verdig avslutning:) 

Pastoren i landsbyen var veldig stolt av motorsykkelene sin, og ville mer enn gjerne at vi skulle ta bilder.

Alex og vennen

Urgh!

Samuel og kapteinen

Soalala

kokos..

Hva gjør du når du kommer til en fremmed gassisk landsby? danser!

The Captain

Kokken og en pastor

 

Infield og julefeiring

I slutten av november og starten av desember var det veldig lite å gjøre på Shalom-senteret. Jeg følte meg egentlig litt til overs. Det er ikke veldig artig å stå opp klokka sju på morran bare for å mase på folk om å få hjelpe til. På en merkelig måte ble det å ikke gjøre noe, ganske slitsomt. Mye tanker som begynner å surre. Derfor var det veldig greit å dra på Infield i Kenya den 11. desember.Infield er en uke med kurs og veiledning sammen med de andre elevene fra Hald som jobber i Afrika. Det var veldig ålreit å treffe de andre elevene og få litt påfyll. Vi var blant annet på safari, besøkte Mysa som er et fotballprosjekt som Strømmestiftelsen støtter og hadde det moro.

Den 19.desember var Infield over og femten av oss dro videre til kyst- og feriebyen Mombasa for å feire jul. Vi tok inn på noen hytter ved en utrulig fin strand, med navn Diaini Beach. Standarden var ok og det var billig (ca 100kr natta). Det var en liten nedtur at senga mi var full av tiss da jeg skulle legge meg. Men jeg fikk ny madrass og resten av julefeiringa gikk knirkefritt. Jeg og Øystein Hellevik startet juleaften friskt med vinsurfing. Deretter fulgte julemiddagen med kjøttkaker og fisk. Til slutt åpnet vi pakker rundt bålet på stranda. En veldig koslig kveld!

Akkurat nå er jeg i Sabotsy Namehana utenfor Antananarivo for å feire nyttår med jentene. På lørdag drar Alex og jeg tilbake til Mahajanga. På mandag starter vi å jobbe igjen. Personlig er jeg litt spent. Håper bare det ikke er så lite å gjøre som det var rett før jeg dro. Heldigvis har kontaktpersonen vår lovet at det blir mer å gjøre. Så jeg ser lyst på det:)

 Her kommer diverse bilder:

Kenya!!

Nakuru nasjonalpark

Julemiddag

Infield Afrika

En smule solbrent

Juletre..

Bålkos

Hjem til Madagaskar