Motor, valg og hårklipp

Har blitt lite blogging i det siste så kjører på med et aldri så lite lapskausinnlegg med litt av hvert fra de siste ukene.

For to uker siden stakk Synnøve og Marie til Antananarivo for å starte med arbeidet sitt der. Helgen etter dro også de to misjonærfamiliene Aaslid og Sand. Dermed ble det plutselig veldig tomt og stille. Heldigvis fikk vi inn legen Lars Olav fra Gjøvik som erstatning. Han skal være her i to uker og hjelpe til på sykehuset som ligger femti meter bort i gata. Trivelig kar. Siden jeg vurderer å studere medisin neste år passer det veldig bra å ha en jeg kan spørre ut i det vide og det brede. Neste uke skal jeg få være med på en operasjon sånn at jeg kan se og lære litt. Spennende saker!

Ellers har vi kommet godt i gang med vår første arbeidsuke. På formiddagene jobber vi med praktisk arbeid på båten (til nå mye maling) mens vi på ettermiddagene har data- og språkundervisning for de ansatte i Shalom. Etter hvert skal vi også starte opp en engelskklubb hvor folk utenfor Shalom kan delta. Veldig mange som ønsker å lære engelsk her så det blir nok ikke problem å få med nok folk.

Hittil har det ikke blitt noe tur med Shalom-båten siden motoren ikke har vært i orden. Sist helg ble det derimot endring i sakene da vi fikk på plass den nye motoren fra Norge. Det krevde en spektakulær operasjon med transport med hestekjerre, båt og tau. Må innrømme at jeg fryktet litt for at den skulle ploppe ned i vannet på vegen over elva, men det gikk overraskende knirkefritt. 

Ellers ble Alex så desperat lei håret sitt at jeg fikk prøvd meg som frisør. Det ble brukbart.

Onsdag forrige uke var det forresten valg om ny grunnlov. På forhånd fikk vi mail fra ambassaden om at vi burde holde oss unna store folkemengder og sentrum av de største byene, da den politiske situasjonen i landet har vært nokså kaotisk de siste to årene. Valget i seg selv gikk fredfullt for seg uten noen problemer. Dagen etter var tingene derimot ikke fullt så harmoniske. En gruppe på 20 offiserer og oberster har gjort mytteri og krever presidentens avgang. Siste nytt er at alle offiserene og noen ledere fra opposisjonspartier er arrestert. Det er vanskelig å si hvordan ting utvikler seg videre, men det virker som at ting går fredelig for seg. I tillegg er vi langt utenfor begivenhetenes sentrum så vi har det trygt og godt. Ingen grunn til bekymring.


Her kommer diverse bilder:

Motoren klar til transport på gassisk vis

Akkurat her hadde jeg ikke helt trua

Midt i det hele kom det en fyr i blå bukser for å spille inn musikkvideo. Det satte den perfekt stemningen

Motoren på plass:)

 Til slutt noen bilder av den sjuke solnedgangen her:

Første tur med Shalom-prosjektet

Fredag morgen var det klart for vår første tur med Shalom. Kvart på sju forlot vi havna i Mahajanga på en innleid lokal seilbåt. Seilturen var fin, men samtidig lang og nokså ukomfortabel i og med at båten verken hadde seter eller flatt gulv. Vi måtte med andre ord sitte på ripa (hvis det er det kanten av båten kalles på båtspråket). Dette medførte i en temmelig støl rumpe. Stølheten var derimot fort glemt da vi kom frem. Den lille fiskerlandsbyen, som jeg selvfølgelig har glemt navnet på, var som snytt ut av nesa på en eller annen piratfilm. Det var palmer, sandstrand og stråhytter. Rett og slett fantastisk! Sanden var så varm at jeg holdt på å brenne meg på føttene før jeg klarte å summe meg til å ta på sko. Etter at vi hadde fått spist og slappet litt av, satte vi i gang med hva vi var kommet dit for; pusse opp ei lita lokale sykestue. Siden jeg ikke innehar nevneverdige snekkeferdigheter, ble det mye maling og skraping. Selv om kanskje ikke arbeidsoppgavene var de mest utfordrende, var det deilig å kunne bidra og gjøre noe meningsfylt for andre (vet det her blir veldig klisjé, men dog). På kveldene dro vi ned til stranden og bada. Vannet lyste opp av morild og en sval kveldsvind blåste inn fra havet. For å bruke Alexanders ord: "Det var toppen av lykke!". Det er utrolig digg å få oppleve ting som dette og samtidig kunne gjøre noe meningsfylt.

PS: har lagt ut link til bloggene til to av de andre norske her på øya, Synnøve og Marie. De har tilbrakt de første fire ukene sammen med meg og Alexander. Så dersom du har lyst til å se deres versjon av opplevelsene, klikk løs på linkene!

Klart for avreise!

Havna i Mahajanga kvart på sju fredag morgen

Midt under båturen fikk jeg vite at peanøttene jeg hadde kjøpt inn som ekstraproviant var tabu i landsbyen vi skulle til. Dermed måtte jeg noe ufrivillig dele gi bort tre poser med nøtter til de andre for at vi skulle rekke å spise det opp. Uansett var det kos med nøtteparty!!

Fremme i landsbyen

Plutselig skulle alle være med å bade..

Oppussing av klinikken

Hovedgata i landsbyen

Den første uka i Mahajanga

Sist lørdag kom vi altså fram til min hjemby for de neste seks månedene, nemlig Mahajanga (uttales Masjanga). Planen var egentlig at vi skulle starte med språkkurs den uka her, men på grunn av noen misforståelser så hadde lærern vår dratt på ferie, så det betydde rett og slett at vi også fikk litt ferie. Så derfor har vi brukt uka til å bli kjent med byen, liggi på stranda, grilla og egentlig bare kost oss, i 30 grader pluss.

Vi har egentlig levd et ganske vestlig liv. 

Byen er fantastisk, men fattig. Det er en liten bismak i nytelsen når man vet at folk rundt deg ikke har stort mer enn til akkurat å klare seg. Samtidig er en av de beste måtene å hjelpe folk ut av fattigdom nettopp det å spise ute, kjøpe det de selger og benytte seg av lokal  transport (noe som innebærer løpetaxi, poussepousse). Dersom man bare gir penger trur jeg det lett kan skape et avhengighetsforhold.  Uansett skal det bli moro å starte opp med språkkurs på mandag og komme litt i gang:)

Fotball på løkka (jeg skal aldri mer klage på norske baneforhold)

Solnedgang i Mahajanga

Løpetaxi, en snodig oppfinnelse

Grilling på strandpromenaden i Mahajanga

Busstur til Mahajanga

Lørdag var det endelig klart for å dra til byen der Alexander og jeg skal jobbe, nemlig Mahajanga. Synnøve og Marie ble også med da de skal være med på språkkurs de første tre ukene. Så vi var en god gjeng. Kvart på sju på morran dro vi fra Mahajanga i en Hyundai minibuss-taxi. Turen tok ti timer og var til tider nokså varm, men siden det var så sjukt mye å se langs vegen og vi reiste fire nordmenn i lag, så gikk det overraskende fort og smertefritt.

Her følgere noen bilder

Besøk på NMS

I dag var vi nede i Antananarivo sentrum for å besøke hovedkontoret til Norsk Misjon Selskap. Etter å ha kjørt gjennom byen i en glohet Taxi-be, som bybussene kalles her, kom vi endelig fram til en herskapelig villa hvor det stod NMS på porten. Vi hilste på sjefsrepresentanten for NMS i Madagaskar, Arild Bakke, misjonæren Monica og ettåringen Ester. Vi prata lenge med Arild Bakke og fikk en god innføring i arbeidet til NMS. Vi fikk blant annet vite at NMS i samarbeid med den gassiske  lutherske kirka (FLM) står bak 12 institusjoner for utviklingshemmede barn i Madagaskar. Når det totalt er 13 slike hjem på hele øya, sier det litt om hvor viktig NMS og FML sitt arbeide er. Godt å høre at de hadde så mye fokus på bistandsarbeid og ikke bare misjon. Sist men ikke minst så hadde Alexander bursdag i dag. Vi feiret med kake, pizza og ligretto. STAS!

Taxi-be, varmt og trangt, men spennende!

Hovedkontoret til NMS (de leier det av FML)

Livet i Sabotzy Namehana

Fra jeg kom til Madagaskar på onsdag har jeg bodd på et ungdomshjem i Sabotzy Namehana sammen med Alexander, Marie og Synnøve. De første dagen har vi hatt blant annet hatt introduksjonskurs i gassisk kultur og språk, hvert på shopping i Antananarivo og vært på et fem timers møte hvor alt gikk på gassisk.

Sola går ned klokka seks på kvelden. Så det blir mye kortspilling og matlaging på kveldene. Veldig koselig!

Lansbyen vi bor i heter Sabotsy Namehana, på folkemunne kalt Sab-Nam. Det er en travelt lite sted med mange koslige og smilende mennesker. Her følger noen bilder fra hverdagslivet i Sab-Nam og på ungdomssenteret.

Nabogutta

Solnedgang i Sab-Nam

Markedet i Sab-Nam

Kveldskos

Første morgen:)

Avreise

”Klokka er tre du må stå opp!!”

Mamma står i soveromsdøren og drar meg ut av en merksnodig drøm. Jeg klarer å fomle meg gjennom soverommet mellom bukser, gensere, kofferter og plastposer. 

-Når drar vi, mamma? . Mamma ser oppgitt bort på meg. 

-Klokka tre!

 Jeg kikker bort på klokka og konstaterer at klokka er to på tre, stresset er i gang!

Etter å ha fått gjort unna det siste rest av pakking stresser jeg ut i bilen. Der venter en overstresset mor og en som vanlig helt rolig far. Vi forlater Ilseng ti på halv fire. Det er et halvt år til jeg kommer tilbake. Heldigvis har mamma smørt snitter og kokt kaffe, så da går det greit.

Ved siden av meg ligger hunden Mirjam og ser trøtt bort på meg når jeg klapper henne.  Hun er stup trøtt, men prøver å holde seg våken. Selv har jeg overraskende lite nerver. Jeg gruer meg ikke, men gleder meg heller ikke særlig. Litt spent er jeg, men egentlig føler jeg ingen ting. Jeg konstaterer at jeg drar til Madagaskar og det funker greit.

16 timer senere: 

Etter en endeløs flytur, kommer vi endelig fram til Antananarivo i Madagaskar. Vi blir hentet av kontaktpersonen vår Elisoa, og noen andre folk fra ungdomshjemmet vi skal bo på. Det er mørkt og jeg klarer ikke å se så mye, men av det lille jeg kan se skjønner jeg at absolutt alt er annerledes fra Norge. Ingenting er det samme, jeg liker det. La eventyret begynne!